Min første utstilling – og angsten som kom rett før

Jeg var så klar for min aller første utstilling. Bildene var malt, produktene var laget, og nå skulle folk endelig få se det jeg hadde jobbet med.

Så kom det plutselig. Angst. Panikk. Diaré, oppkast, hjertebank, hørselstap og skjelvinger i hele kroppen.

Mens mamma, pappa og storesøster hang opp bildene mine, lå jeg strekk ut på sofaen. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å hjelpe til med oppsettet. Pappa stoppet opp, så på meg og sa: «Ikke nå, Christina.»

Heldigvis hadde jeg verdens beste heiagjeng rundt meg. De minnet meg på at jobben allerede var gjort. Bildene var malt. Produktene var laget. Dette skulle vi få til.

Så jeg dirigerte videre fra sofaen/stolen, mellom dobesøk og noen runder med oppkast.

Jeg var redd for alt mulig. Ville folk komme? Hva kom de til å synes om bildene? Ville noen kjøpe et bilde, et handlenett eller en drikkeflaske? Kunne jeg klare å stå der og ta imot folk når kroppen min holdt på sånn?

Så åpnet dørene. Og folk kom. Mange flere enn jeg noen gang hadde forestilt meg.

Mellom 80 og 100 mennesker møtte opp på min første utstilling. Det kom til og med kjente kunstnere. Det var helt surrealistisk.

Jeg fikk så mange fine tilbakemeldinger på både talen og bildene. Det var tårer, latter, sterke samtaler og masse varme. Flere sa at de ikke visste om denne delen av historien min.

Bildene som hadde ligget gjemt nede i kjelleren i flere år, hang plutselig på veggene foran alle disse menneskene. Jeg hadde vært livredd tidligere på dagen, men nå fikk jeg stå der og se folk stoppe opp foran dem.

Jeg klarte ikke å gjøre alt selv den dagen. Mamma, pappa og storesøster måtte ta oppsettet mens jeg var helt ferdig. Men de stilte opp for meg, og sammen fikk vi det til.

Tusen takk til hver eneste en som kom. Dere gjorde min aller første utstilling til noe jeg aldri kommer til å glemme.