Når det endelig ble stille

Jeg begynte ikke å tegne og male fordi jeg hadde en plan om å bli kunstner. Jeg begynte fordi det hjalp meg.

Når hodet var på villstyr og tankene aldri ga seg, kunne jeg sette meg ned med en blyant eller en pensel. Da ble det stille. Alt roet seg liksom ned. Jeg trengte ikke forklare noe, prestere noe eller tenke på alt jeg burde gjøre. Jeg bare eksisterte, og tegnet.

Det var behandling for meg. Figurene jeg laga kom fra det jeg følte der og da. Jeg hadde ingen tanke om at de skulle bli sett av andre. Verkene mine lå godt gjemt nede i kjelleren i flere år. Jeg så ikke på dem som starten på en jobb. De var noe jeg trengte for å få ro.

Etter mange år med sykemeldinger skulle jeg gjennom arbeidstrening via NAV. Veilederen jeg fikk, prøvde å finne ut hva som ga meg ro, og hva jeg selv trodde jeg kunne klare. Vi snakket mye frem og tilbake. Til slutt spurte hun: «Hvorfor satser du ikke på kunsten din? Gjør noe du elsker. Noe du finner stillhet og ro i.»

Jeg vet ikke om hun skjønte hvor mye det spørsmålet betydde. For første gang på lenge handlet det ikke bare om hva jeg burde klare. Det handlet også om hva som faktisk fungerte for meg.

Nå får jeg styre dagene mine selv. Jeg kan jobbe når jeg har overskudd, ta det roligere når jeg trenger det, og finne min egen måte å gjøre ting på. Det er en frihet jeg har savnet. Og det gjør meg motivert til å fortsette.

Jeg har brukt så mye tid på å kjenne skam over at jeg ikke klarte å stå i det A4-livet som det føltes som om jeg måtte passe inn i. Nå begynner jeg å forstå at jeg kan få til noe, selv om veien min ser annerledes ut.

Fra kaos til kraft startet med at jeg fant stillhet i å tegne. Nå er bildene hentet opp fra kjelleren. Og for første gang på lenge kjenner jeg at jeg klarer noe. At jeg lykkes.