Jeg hadde jo alt. Så hvorfor ble jeg syk?

Jeg vokste opp i en familie med mye kjærlighet. Mamma og pappa jobbet hardt, og vi hadde alltid det vi trengte, og mer. Jeg drev med hest fra jeg var liten til jeg var rundt 14 år. Familien vår er stor, høylytt og tett på hverandre. Litt sånn italiensk familie, pleier folk å si.

Jeg vet hvor heldig jeg har vært. Det vil jeg si helt tydelig. Jeg kunne ikke vært heldigere.

Men når jeg forteller at jeg har slitt psykisk siden jeg var liten, merker jeg at noen stopper opp. Hvordan kunne jeg bli så syk når jeg hadde det så bra hjemme? Jeg har jo hatt foreldre som elsker meg, god økonomi, hester og folk rundt meg. Hva mer kunne jeg be om?

Det er et spørsmål jeg også har stilt meg selv.

For det var vanskelig å forstå det som skjedde inni meg når livet mitt på utsiden så så fint ut. Jeg strevde med uro, konsentrasjon, lesing og skriving på skolen. Jeg kunne bli sint, og jeg klarte ikke alltid å forklare hvorfor. Jeg hadde så mye i hodet, samtidig som jeg hadde en familie som gjorde alt de kunne for meg.

Det går an å ha begge deler. Det er kanskje det jeg aller helst vil få frem.

Jeg trengte ikke mindre kjærlighet hjemme. Jeg var ikke utakknemlig. Og foreldrene mine hadde ikke gjort noe galt. Jeg slet likevel. Det at jeg hadde det trygt rundt meg, gjorde ikke det som foregikk inni meg mindre virkelig.

Stallen var en plass der jeg kunne få puste. Jeg kunne være sammen med hestene uten å måtte forklare alt jeg ikke forstod selv. Men selv om jeg fant ro der, forsvant ikke alt det vanskelige. Det fulgte meg videre, og som voksen fikk jeg navn på noe av det jeg hadde strevd med lenge.

Jeg tror mange har et bilde av hvordan et psykisk sykt menneske ser ut, og hvilken bakgrunn man må ha for å bli syk. Jeg passer ikke inn i det bildet. Jeg kan være sosial. Jeg kan le høyt. Jeg kan være litt gal, ha bein i nesa og si fra når noe ikke er greit. Jeg lar meg ikke pille på. Og så kan jeg gå hjem med angst i hele kroppen, uten at noen har sett det.

Folk ser kanskje en som står støtt. De ser ikke alltid hva det koster.

Når jeg deler dette, vil jeg heller ikke at noen skal tenke at kjærlighet og trygghet ikke betyr noe. For det har betydd enormt mye for meg. Familien min har stått rundt meg gjennom ting jeg knapt klarte å stå i selv.

Jeg vil bare si at psykisk sykdom ikke velger ut mennesker etter hvor mye de har fått, eller hvor gode foreldre de har hatt. Man kan ha alt man trenger rundt seg og likevel ha det vondt inni seg.

Det tok meg lang tid å slutte å tenke at jeg måtte ha en «god nok grunn» til å slite. Kanskje er det noen andre som trenger å høre det samme: Du trenger ikke bevise at livet ditt har vært vondt nok for at det du kjenner på, skal være ekte.